En bedre søndag

I dag våknet jeg med dundrende hodepine og til et vær som var stikk motsatt av den solen værdamene hadde lovet. Hadde en avtale med noen venninner om å bestige hjembygdas høyeste fjell men var ganske kjapt ute med sms om at med et slikt pissevær så måtte det en god porsjon motivasjon til for å få meg med, og om de virkelig hadde tenkt seg opp der uansett vær!! Jeg har jo egentlig begynt høsten med fast trening og burde vel i aller høyeste grad ha en annen holdning ja. Meldingene tikket inn og jeg forstod fort at dette kom jeg meg ikke unna. Så da var det bare å riste av seg hodepinen (som ikke kom av noe rødt i glasset, men av noe hvitt i spannet) og pakke sekken. Mer eller mindre motvillig trakk jeg på meg kalosjene og forsvant ut av døren og inn i bilen til hun som hentet meg. Tåken hang godt ned over fjellene og luftfuktigheten var til å ta og føle på. Godt parkert og med sekken på ryggen bar det avsted. Det var litt småregn men tåken lettet og vi hadde fantastisk utsikt hele veien og man kunne ikke annet enn å bli glad av det. Så deilig å komme seg opp på fjellet. Gå litt på så man kjenner det godt i lårene. Kjenne den gode duften av lyng og ormeblad blandet med gjørme. Ingenting av dette overrasket meg. Jeg har gått her før. Gått turen mange ganger. Så slår det meg; hvorfor er jeg så tung i sessen? Å våkne en morning å vite at jeg skal få gå på fjelltur burde jo få meg til å juble. Jeg vet jo at det er så deilig å komme seg ut. Og etterpå er det enda bedre. Allikevel vurderte jeg å melde avbud. Inspirert av de positive opplevelsene av å få trent litt endte dagen med at jeg tok en treningsøkt hjemme på ellipsemaskinen pluss pilatestrening etter ungene var lagt. Og da følte jeg meg enda bedre enn etter fjellturen. Lurer sånn på hvorfor man vegrer seg for å komme seg ut å trene når man vet hvor godt det er. Vil ikke alle sitt eget beste? Jeg skulle gjerne hatt oppskriften på hvordan alltid være inspirert til å trene! Så til alle som ikke får seg til å gå ut på tur eller trene; HOPP I DET!!!!